Ser du meg?

Tiril sitter alene og stille i kroken omgitt av dukker og dukkeklær. Hun kler på og av, stiller opp og setter på plass. Hun leker besøk og er travelt opptatt med sitt. Rundt henne holder barna på med mange forskjellige ting, noen sitter ved bordene andre bygger med klosser. Også de voksne er opptatte, en hjelper ute på badet, en prøver å roe ned gjengen som herjer rundt og den tredje snakker med to barn for å finne ut hva som har skjedd siden den ene gråter. Fra øyekroken ser Tiril på dem, hun skulle gjerne vært en av dem, og ikke alltid snille Tiril som klarer seg så bra selv. Er det noen som ser meg?

Mia er femten år og klarer seg greit nok på skolen. Hun har mange bekjente, men få hun er god venn med. Du vil sjeldent se Mia alene da hun er en del av jentegjengen som henger på hjørnet. Men selv når hun er sammen med dem, føler hun seg litt utenfor og annerledes. Hjemme er det nok av det meste, unntatt omsorg. Mor og far, de vil ikke kalles mamma og pappa, er alltid opptatte, enten på jobb, på trening eller noe annet “viktig”. Det eneste de spør om er: Skal du på trening? Hvorfor har du sluttet? Trenger du penger? Har du gjort leksene? Hvorfor får du ikke bedre karakterer når du sier du jobber så hardt? Aldri spør de hvordan hun egentlig har det, aldri gjør de noe sammen. De bor under samme tak, men mor og far vet ikke at når kveldsmørket sniker seg inn,  fyller også mørket det unge pikehjertet med smerte over å være alene og følelsen av å ikke mestre. For å døyve alt for en liten stund, hentes barberbladet igjen fram fra bakerst i skrivebordsskuffen og Mia risser sakte ett par streker over armen. Tårene triller. Er det noen som ser meg?

Jens puster tungt ut, det har vært enda en lang og travel dag og endelig er den over. De to tenåringene ble hentet fra trening litt etter at han hadde fulgt minstejenta på korpsøvelse. Middagen ble sen og enkel i dag. Det er ikke så lett få få alt til å gå opp, å få alle dit de skal og hjem igjen og samtidig holde hus og hjem på stell. Han er sliten og kjenner ensomheten igjen kryper inn. Savnet etter Marit er fortsatt sterkt selv om det er tre år siden hun døde. “Jeg skulle så gjerne hatt deg her fortsatt” tenker han. Den første tiden etter hun døde var det mange som stilte opp. Andre foreldre hjalp med kjøring og henting, det var fedre som tok de to sønnene med på turer, og mødre som hadde lillejenta med på jenteturer. Middag ble innimellom levert på døra, og noen ganger var plenen overraskende, og gledelig, klippet da han kom hjem. Men nå er det ingen som spør hvordan han egentlig har det og hvordan hverdagen går. Er det noen som ser meg?

Solveig kikker ut av vinduet enda en gang, det er bare fem minutter siden sist, men kanskje vil hun se den nette, lille og kjente skikkelsen denne gangen? Tantebarnet sa hun kanskje kom innom etter trening på senteret. Det ser ut til at hun ikke rakk det i dag heller… Solveig setter seg stille ned ved kjøkkenbordet og heller litt kaffe i koppen. Hun åpner avisa og blar sakte gjennom den. Hun stopper ved dødsannonsene slik hun alltid gjør, er det noen kjente denne gangen? Så mange av hennes venner er døde nå, det er bare tre igjen av alle de hun vokste opp med og har levd livet sammen med. Det er ikke så mange å besøke lenger og huset er ikke fyllt av stemmer og latter slik det en gang var. Hun ønsker ofte at familien bodde nærmere, for det er så sjeldent hun ser dem og hun savner dem. Er det noen som ser meg?

Hagar var slavekvinne for Abrams kone Sarai. Da Sarai ikke kunne bli med barn, ble Hagar gitt til Abrahm med kun ett formål for øye, å få ett barn. Det kan ikke ha vært lett å være Hagar og oppleve dette, og når hun blir gravid bruker hun muligheten til å se ned på Sarai  (og kanskje til å utnytte sin posisjon for  litt hevn?). Sarai tåler ikke dette og ydmyker Hagar såpass at hun tilslutt rømmer ut i ørkenen. Hagar slår seg ned ved en vannkilde i ørkenen og jeg tror hun må ha følt seg tråkket på, fortvilet, frustrert og lurt på hva nå? Er det noen som ser meg?

Der, plutselig, kommer en Herrens engel til henne med ord fra Gud selv. Hun er sett av Herren, hun skal dra tilbake og ydmyke seg under Sarais hånd, hun skal føde en sønn som skal bli stor, han skal kalles Ismael for Herren har hørt at hun ble ydmyket.  Hun tiltaler nå Gud med ett spesielt navn, vi leser:  “Da satte hun dette navnet på Herren som hadde talt til henne: «Du er en gud som ser meg.» For hun sa: «Har jeg her virkelig sett ham som ser meg?» (1.Mos.16:13, hele historien 1.Mos kap 16)

Visste du at Gud ser deg akkurat nå? At han holder øye med deg og vokter over deg? Det er ikke sikkert du har ropt ut til Gud, men han ser deg, din fortvilelse og smerte, han kjenner dine tanker og ditt hjerte, akkurat som han så Hagar. (Og akkurat som han senere hørte Israelsfolket sine klagerop da de var slaver i Egypt). Vår smerte dra Gud nær, Han er var for vår klage og smerterop, han ønsker å komme oss nær og bli oss til trøst og hjelp, til styrke og oppmuntring. Om ikke alltid andre mennesker ser deg, så vit at Gud gjør. Han er El Roi – den Gud som ser, og han ser DEG!

En ting til som er viktig å tenke over: Ser vi menneskene vi har rundt oss? Vi trenger alle å bli sett.

Herren skuer ned fra himmelen,  han ser alle mennesker. Men Herrens øye hviler på dem som frykter ham og venter på hans miskunn, så han kan fri dem fra døden og holde dem i live gjennom hungersnød. (Sal.33:13, 18-19)

Lenge etter dette døde kongen i Egypt. Israelittene sukket og klaget over slavearbeidet, og skriket deres steg opp til Gud. Gud hørte hvordan de stønnet, og Gud husket sin pakt med Abraham, Isak og Jakob. Gud så til israelittene; Gud kjente dem. (2.Mos.2:23-25)

Herren sa: «Jeg har sett mitt folks nød i Egypt og har hørt skrikene deres under slavedriverne. Jeg kjenner deres smerte. Jeg har steget ned for å fri dem ut av hendene på egypterne og føre dem opp fra dette landet og inn i et godt og vidstrakt land, inn i et land som flyter av melk og honning, stedet hvor kanaaneerne og hetittene, amorittene og perisittene, hevittene og jebusittene bor. For nå har skriket fra israelittene nådd meg, og jeg har også sett hvor hardt egypterne undertrykker dem. Gå nå! Jeg sender deg til farao. Du skal føre mitt folk, israelittene, ut av Egypt.» (2.Mos.3:7-10)

Glede i sorgen og latter mellom tårene

Det har vært ei rar tid i det siste, jeg kjemper mot en stadig dårligere allmenntilstand og skal samtidig smile og le og klare alle hverdagens oppgaver og utfordringer med styrke og mot. Jeg kjemper mot meg selv og lysten til å gi opp, samtidig som jeg leter etter de dråper av krefter jeg kan presse ut. Humøret og tålmodigheten rekker ikke så langt som jeg skulle ønske, og det samtidig med inntoget av endel ekstra utfordringer  Er det ikke forunderlig hvordan ting samler seg opp og kommer i store lass og puljer? Jeg vet ikke om jeg skal smile eller gråte, vet ikke om jeg skal overse saker og ting eller ta tak i dem… det er viktig å velge sine kamper med omhu, vi kan ikke kjempe og sloss i alle vinkler og retninger, vi trenger å velge ut hva som er viktigst å ta tak i her og nå.

Det er vanskelig å leve mellom barken og veden over lang tid, og det har jeg gjort noen år nå. La meg forklare, når man er kronisk syk er det begrenset hvor lenge folk har forståelse og medfølelse for den hverdagen man lever i. For ikke bare er det de samme utfordringer år ut og år inn, men det er også ett konstant  og ofte økende behov for hjelp. Det gir seg liksom ikke, det er alltid behov av hjelp, det er alltid noe som er tøft, det er alltid noe… og å være den det alltid er utfordringer og “problemer” knyttet til, er ei utfordring i seg selv.

De siste dagene og ukene har jeg tenkt litt ekstra på disse tingene, jeg har hatt en liten ti-årsoppsummering for meg selv. Mange ting vet andre ikke om siden jeg har valgt å tie om endel av hensyn til andre. Det har vært tider der jeg har hatt lyst å si min side av saken, å si hva jeg egentlig har opplevd, men så tenker jeg at fordi om noen har påført meg vondt og smerte, trenger ikke jeg å legge stein på deres byrder… lett har det ikke vært, men det er ett valg jeg har tatt. Akkurat som jeg har valgt å holde mye av smerten jeg har opplevd mellom meg og Gud. Noen få vet litt om hva som har skjedd, men de fleste aner ingen ting om kamper, gleder, knust hjerte og drømmer, mer kamper og annet. Det er ting man bare kan snakke med få om, og de få har vært fraværende i de periodene jeg trengte dem, men Gud har alltid vært lydhør, omsorgsfull og trofast.

Ti-års-jubileum med bismak lurte jeg på om jeg skulle kalle innlegget og det har sin bakgrunn i at det er nå ti år siden jeg hadde den kikhosten som virkelig utløste ME’n for min del. Jeg kan se tilbake og se at jeg nok hadde symptomer før den tid, og at det begrenset meg på ett område- fysisk aktivitet på høyere nivå, men i vanlig hverdag med skole, jobb og familie var jeg ikke hemmet. Men det har jeg blitt de senere år, jeg skulle vært husbunden om jeg kunne tatt de hensyn jeg burde, jeg kan ikke lese noe særlig mer, det er dager strikketøyet legges bort fordi pinnene klirrer for mye mot hverandre og det er mye annet… jeg liker ikke meg som jeg er og heller ikke den hverdag jeg har å tilby guttene… det er så mye mer jeg ønsker både for dem og meg og vi kunne gjøre mer sammen…

Ett tiår fyllt med to tunge svangerskap, med en mann som ble psykisk syk og forsvant inn i egen verden, med problemer på jobb, med manglende forståelse for syk mann, barn og siden meg selv, med kamp om å få helsehjelp og operasjoner, med kamp om å få hjelp av NAV, med våkenetter hver natt i noen år og max 30 min sammenhengende søvn + max 3 timer døgnet i flere av dem, med økonomiske vanskeligheter (bl.a.  7 måneder uten sykemelding eller støtte fra nav da de ikke ville godta diagnosen jeg da hadde), med barn som har søvnproblemer, er kronisk syke, med mye sykdom, en akuttinnleggelse og operasjoner på dem begge, med netter der astmaanfall er så kraftige at gutten forandrer farge og jeg sitter med telefonen innen rekkevidde i tilfelle ambulanse må ringes etter, med kjærlighet og brutte relasjoner, med utroskap og mannens nye kjæreste, med venner som svikter, bedrar og forsvinner, med egentlig veldig mange ting  og mye mer enn de få som er nevnt som har vært beintøft… Jeg har tenkt på endel av disse tingene i det siste, og noen av dem har jeg valgt å ikke tenke så mye på fordi det bringer opp sorg, lengsler, ønsker og drømmer som jeg akkurat nå ikke har krefter eller hjerte til å tenke på. Jeg har lurt mange ganger på hvordan det er mulig at jeg i det hele tatt er oppegåendes etter hva det siste tiåret har bragt inn i livet…

Mitt eneste svar på det er at Gud er trofast, og at det noen ganger lønner seg å være sta, bare man bruker staheten til det gode! Jeg hadde ikke vært her i den stand jeg er i dag hadde det ikke vært for Gud. Jeg kan ikke se at det hadde vært mulig for meg å gjennomleve alt hva jeg har uten å bli bitter, motløs og deprimert hvis ikke Gud hadde kommet inn i mitt mørke og skint sitt lys over meg. Hadde ikke Gud elsket ett sprukkent kar som meg, hadde jeg virkelig ramlet sammen. Da ingen hadde tid, hadde Gud tid. Da ingen ville tro at ting ikke bare var så ille og tøffe som jeg sa, men faktisk verre, da trodde Gud meg og hadde medlidenhet med meg. I de stundene jeg ikke kunne selv, måtte jeg klynge meg til hans styrke, og Gud har vært mer enn sterk nok til å bære meg og guttene. Da jeg ikke fikk hjelp av det offentlige, sendte Gud mange ganger penger, hjelp eller mat gjennom andre- og flere ganger opplevde vi overnaturlig forsørgelse gjennom at ting varte og rakk i laaange tider. Gud har vært så utrolig trofast, og jeg takker Gud for at jeg sitter her og skriver i dag.

Det er mange drømmer som er blitt lagt døde det siste tiåret, mange håp som har slukket, mange evner og ressurser jeg ikke kan gjøre meg bruk av, det er fint lite som er som jeg trodde. Jeg har måtte forholde meg til tap av mange slag, og det har vært og er vanskelig. Ikke bare da det skjedde, men tap lager tomrom og etterlater arr som sitter i for livet. Tiden leger ikke alle sår, men den bleker arrene etter som tiden går. Kanskje er endel lettere i dag, men hverdagen til guttene og meg er for evig merket av hva vi har opplevd av tap og prøvelser.

Det har vært flere ganger mere dårlige og vonde dager enn gode dager, til tider mye mer sorg enn glede og i lange tider mer tårer enn latter. Det har vært ett virkelig tøft tiår, og helt ærlig håper jeg det neste blir lettere, fyllt med mer glede og at guttene skal oppleve mye godt og en mer velfungerendes hverdag. Men så må jeg også innrømme at jeg har lært mye gjennom alt det vonde, og mange av de tingene ville jeg ikke byttet bort for noen gode uker eller måneder. Det er virkelig skatter skjult i mørket, og om jeg ikke opplevde det slik midt i prøvelsene, har ettertiden vist meg at det har kommet mye god lærdom fra de tyngste periodene. Jeg har vært nødt å virkelig prioritere hva som er viktigst og holde meg til det, for det har ikke vært krefter til annet. Jeg har lært å søke Gud først for dereter å gjøre mitt beste og stole på at Han har kontrollen, i stede for å først gjøre mitt beste og springe til Gud når jeg ikke klarte. Jeg får være hjemme om morgenen med guttene før de går på skolen, og være hjemme når de er ferdige- det hadde jeg ikke kunnet hadde jeg jobbet. Jeg har lært å være mer romslig med meg selv og andre, jeg har sett omatt og omatt at Gud holder sitt ord og at hans løfter blir virkelige, jeg har sett at han er trofast og nådig, jeg har lært at det er hvem jeg er og ikke hva jeg gjør som er viktigst. Jeg og gutta snakker ofte om at vi er utrolig heldige. Vi har hverandre og vi har masse tid sammen, vi kan ikke gjøre så mye som andre kan, men vi har hverandre og mer enn hva vi egentlig trenger (sted å bo, mat, klær, leker og annet). Både jeg og guttene har lært viktigheten av å hjelpe andre, og jeg er stolt av gutta som tenker på andre og vil dele og hjelpe, som sparer penger til Ukraina, som gir bort julepengene de får til andre fordi de synes de har fått så mye selv, som ikke vil kjøpe til seg selv men andre og mere til.

Når jeg har tenkt tilbake, har jeg sett at det har vært mange tøffe tak, men jeg ser også at jeg har alltid fått nok gode stunder til at det har bært meg gjennom det vonde. Nok kjærlighet til å tåle avvisning og bedrag, nok glede til å tåle sorg, nok fred til å tåle storm og motgang, nok lykke til å tåle smerte, nok av hva som er godt til å tåle det vonde. Det har vært mange mørke og gråe dager det siste tiåret, og jeg håper på bedre dager, måneder og år-både for egen del, men mest for guttene. Samtidig er jeg takknemlig for alt det gode jeg har lært gjennom all smerte og prøvelser. Gud har vært trofast og det har hele tiden vært glede i sorgen og latter mellom tårene.

A Broken Hallelujah (I am redeemed)

tears are running down my cheeks
I bow my head and sighs O God
no words to give, no praise to sing
a broken heart, an empty soul

the world have torn my heart apart
and sickness left me powerless
scars beneath a false facade
tells what turmoil did to me

A silent whisper soaked in tears
My Lord, my God, can you hear my cry?
In you alone I put my hope
to your word and love I cling

I know you’re here, right by my side
You keep me close, I’m not alone
You’ll heal my wounds
and mend my broken heart

In my darkness you are close
promising me you’ll never let go
You hold my hand, you see my tears
you give me strength to carry on

In you alone I put my hope
to your word and love I cling
A silent whisper soaked in tears
I know that my redeemer lives

I try to cover up my shame
hide my scars and all the pain
You look at me with loving eyes
and ever so tenderly whispers to me

you are so beautiful, my darling one
I can’t take my eyes away from you
I know you want to run and hide
but even your scars are beautiful to me

Tears still running down my cheeks
when my heart finally opens up,
Your love is washing over me
I am redeemed, I am redeemed

A broken heart and contrite spirit,
you’ll never despise or turn away from
I lift my eyes toward the heavens
and whispers out a broken Hallelujah

I am redeemed

God (mor)morsdag ❤

Jeg hadde en god del planer for denne dagen, men etter som dagen nærmet seg ble flere og flere planer skrinlagt og i dag stod vi igjen med at min kjære mamma var invitert på middag. Mer var det ikke krefter til, og bare det virket en smule i overkant etter som dagen skred fram… så planene ble justert og endret etter som timene gikk og overskuddet gikk mer og mer i minus. Kanskje er det godt at jeg har lært å ikke være for høytidelig? Selv om jeg hadde lyst å stelle til for mamma, visste jeg at hun ville forstå. Hun vet jeg ikke er i slaget, og for henne er det fellesskapet og det å komme til ferdig mat som var viktigst- ikke borddekking og pen pynt.

Ett kyss fra himmelen

L❤ve, L❤ve, L❤ve… eller helt ærlig så føler jeg det mest som bla, bla, bla… akkurat nå. Jeg orker bare ikke snakket om søt romantikk og ekte kjærlighet, om alt det gode og alt det vakre…. og det til og med uten overdose Valentinesnakk og lesing. Jeg holder meg unna ALT! Jeg orker bare ikke, orker ikke lese om det, orker ikke å tenke på det og hvertfall ikke skrive noe særlig fornuftig om det. {For de som har en kjær en, vit hva godt du har og vis det- overse pirk og framelsk det gode}

Jeg vet jeg sliter på felgen, og da er det alltid mye vondere og sårere å tenke på de tingene. For det er noe jeg savner i eget liv. Både å få være noens spesielle, men også å få elske noen og å vise det i ord og handling. De små hverdagslige bevisene på respekt og dyp kjærlighet er fraværende i min hverdag, det er en svak drøm og ett utslitt ønske om å ikke gå veien alene, jeg er så sliten av å gå alene…

… sliten…
… alene om alt…
… alltid stille kvelder….
… ingen armkrok å krype inn i…

Det er ikke noen som kan fikse meg jeg trenger, heller ikke noen som kan ordne alt det praktiske, jeg trenger noen som synes jeg er spesiell nok til at de vil være sammen med meg. Når jeg har disse stundene er det ikke latter og lek jeg tenker mest på, heller ikke sterke armer som flytter snø eller vasker bil, ikke felles turer eller aktiviteter- jeg tenker mer; tenk å få krype inn i en god og varm favn, bli holdt av sterke, kjærlige armer og bare være… merke pusten som stryker over kinnet, og hjertet som dunker mot kinnet mitt… det er det jeg ønsker når stundene er som nå.

… tenk å få synke sammen og omsluttes av armer
… tenk å få være oss
… tenk å ha lov til å ikke orke å si noe eller gjøre noe
… bare være
… la den varme, omsorg og trygghet som oppleves få synke inn og styrke hjerte og sinn….

Og det forunderlige er at nesten alle gangene jeg kjenner det søkker dypt i hjertet og tårene triller fordi jeg er så sliten og føler meg så alene, så kommer ett lite minne opp… det starter som en svak flamme, men etter som jeg tenker meg gjennom hva som skjedde og hva jeg opplevde, blir flammen sterkere… jeg minnes nærhet og omsorg, jeg minnes da jeg fikk ett kyss fra himmelen…

Sommeren for to år siden var fylt med mange opp og ned og jeg var heller ikke i god form. En sen kveld setter jeg meg i døråpninga ut til verandaen med kaffekoppen i hånda, egentlig hadde jeg mange av de samme tankene da som nå. Jeg hører først stillheten som alltid rår etter sovetid, men så tar fuglekvitter og lyden av den svake vinden over… jeg kjenner vinden som stryker forsiktig over ansiktet og ser på skumringen som brer seg ut foran meg. Jeg smiler og tenker hvor vakkert, fredlig og godt alt er akkurat nå. Plutselig får jeg den rareste og skjønneste opplevelse. Jeg vet jeg er ikke alene, for Gud er alltid med oss. Noen ganger merker vi hans nærvær veldig tydelig, andre ganger bare vet vi det, men der jeg sitter får jeg oppleve å bli omsluttet av Guds kjærlighet på en spesiell måte. Jeg “kjenner” at det kommer noen opp bak meg og stiller seg tett inntil ryggen min, varmen treffer ryggen slik jeg ville kjent den hvis jeg hvilte ryggen mot en annen. Jeg kjenner plutselig varmen på skuldrene som om noen legger sine hender ømt og fast på skuldrene mine og bare holder meg nært, og så kjenner jeg det… forestill deg den bevegelsen du ville kjent om den som stod bak deg, bøyde seg ned for å gi deg ett kyss på toppen av hodet- den bevegelsen kjenner jeg og så at jeg får det varmeste og mest ømme kyss plassert på toppen av hodet mitt. Det hele varer ikke mange sekundene, men lenge nok for meg til å vite at jeg er Guds elskede, jeg er verdt hans tid og omsorg, han kom for å være meg nær og vise sin kjærlige omsorg da jeg var sliten og følte meg alene, jeg er elsket.

Og det er jeg fortsatt, elsket, dyrebar og ivaretatt. Da jeg startet å skrive, var det med tårer i øynene fordi jeg ikke hadde det godt da, men nå kan jeg kjenne gleden boble på innsiden og at smilet myker opp ansiktet- om jeg ikke fikk ett “kyss fra himmelen” akkurat nå, kan jeg fortsatt huske og minnes den varme omsorgen og trofaste kjærligheten jeg følte da jeg opplevde det- og det gir styrke i kveld også.

Herre, vend ditt øre til min bønn, lytt når jeg ber om nåde!
Den dagen jeg er i nød, roper jeg til deg, for du vil svare meg.
(Sal. 86:6-7)

Vær ikke redd! Jeg har løst deg ut, jeg har kalt deg ved navn, du er min…
Går du gjennom vann, er jeg med deg, gjennom elver, skal de ikke flomme over deg.
For jeg er Herren din Gud, Israels Hellige, som frelser deg…
Fordi du er dyrebar i mine øyne, høyt aktet og jeg elsker deg…
Vær ikke redd, for jeg er med deg!
(utdrag fra Jes.43:1-5)