Du er fantastisk!

- Hvem har fortalt deg at du er så spesiell? spør hun spydig og kikker på ham.
- Hvem har fortalt deg at du ikke er? svarer han stille tilbake.

Har du opplevd mennesker som har en slik trygghet om hvem de er at ingenting ser ut til å rokke ved dem? De kan nesten virke litt for ovenpå, fordi de alltid står der rakrygga, fordi de alltid er seg. Det er så lett å ta dem for overlegne, men de er ikke alltid det… De er spesielle.

Tenk å kunne vært Tornerose…

… og sovet i hundre år uten dårlig samvittighet.

Det hadde vært noe det, for nå er jeg så utmatta at selv de 3-4 timene ekstra på formiddagen hjelper fint lite, og å sove er vanskelig når det er vondt både her og der og det er store røde blinkenede tall i energi-bankboka. Da hadde det vært greit å ta en liten Tornerosesøvn og blitt vekket med ett kyss om ørten år og spruttet opp av senga frisk og rask. Men sånn egentlig vil jeg jo ikke det heller (miste alle de åra altså ), det er bare tanken på å hvile for ordentlig og våkne med litt krefter som høres forlokkende ut. Kysset kan prinsen ha for min del, for det er mer verdifullt å kjenne litt overskudd pumpe gjennom årene.

I den fjerde nattevakt kom han til dem

Kjell satt og kikket ut av vinduet uten å egentlig se. Tankene var hoppende og usammenhengende, han fant ikke noen rød tråd i alt som skjedde og det frustrerte ham. Hva er det egentlig som foregår? Hvorfor er alt så tungt og vanskelig? Han følte seg nedtrykt og deprimert, men samtidig så var han ikke deprimert heller… Det var som om en mørk sky hadde kommet og lagt seg rundt ham og hele hans liv. Alt var bare tungt, alt var bare strev og ingenting så ut til å gå godt. “Kanskje var det feil av meg å slutte tjenesten for 5 måneder siden?” tenker han, Men før tanken er ferdig tenkt, kjenner han den samme bekreftelsen han har kjent på tidligere også, “nei det var rett”. Men hvis det var riktig, hvorfor er det slik som dette nå? Jeg trodde det skulle bli bedre, jeg trodde jeg skulle få gjøre nye ting, jeg trodde du kalte meg til å gå videre Gud… og nå sitter jeg her og forstår ingen ting og ikke har jeg krefter eller styrke til å gjøre noe heller…

Er du en slappfisk-kristen?

For mange år siden hadde jeg ett uhell på ski og endte opp med armen i gips. Det ble etter de hadde halt og dratt og slått beina mine på plass, full gips og 4 uker med skriving og tegning med keiva. Da helingstiden var fullført var det tid for å fjerne gipsen. De fleste kan tenke seg det synet som møtte meg, det var en blek, tynn og litt skrukkete utgave av hva som hadde vært, og i tillegg var det ikke helt velluktendes. Fra det punktet av startet gjenopptreningen. Armen og håndleddet måtte brukes for å finne tilbake til gammel styrke, smidighet og funksjonsevne. Det tok litt tid, men armen og håndleddet var tilslutt tilbake som det hadde vært.

På utsiden av graven

Vi leser først fra Matt. 27:57-61 (Jesus blir gravlagt )

Da det ble kveld, kom en rik mann som het Josef. Han var fra Arimatea og var også blitt en disippel av Jesus. Han gikk til Pilatus og ba om å få Jesu kropp. Pilatus ga da ordre om at den skulle bli utlevert. Josef tok Jesu kropp, svøpte den i et rent linklede og la den i en ny grav, som var hugget ut til ham selv i bergveggen. Så rullet han en stor stein foran inngangen og gikk. Men Maria Magdalena og den andre Maria var der. De satt rett overfor graven.

De satt rett overfor graven slutter avsnittet med. Siden vi vet fortsettelsen av historien tenker vi oftest ikke så mye over dette, men ta deg litt tid akkurat nå å prøv å forestille deg hva kvinnene og disiplene må ha følt og tenkt da steinen ble rullet foran gravåpningen.

å finne sin egen plass i livet

Gunda var spesiell, hun var en Gudsent velsignelse inn i våres liv. Jeg smiler fortsatt når jeg tenker på henne fordi hun bragte så mye godt inn i våre liv. Hun var ikke blant de yngste modellene, litt rund i kantene og med vakker sølvgrå innramming. Selv om årene hadde satt sitt preg var hun likevel ganske flott. Litt slitt i kantene her og der, men fortsatt var det plass for mange. Av og til ble det litt rusk i maskineriet, men hva kan man vente når alderen siger på og man eldes. Noe fantes det hjelp og lindring for og annet måtte man bare ta som det var, men Gunda tok alltid det hele med ro og stillhet. Hun sa ikke så mye, kanskje en kremt eller knirk innimellom, men aldri mer.Jeg vet ikke hvor mange sekker med klær som ble bragt til hjelpesendinger, eller hvor mange som hadde blitt møtt varme og tid til prat. Jeg vet ikke hvor mange som hadde fått hjelp til å finne veien hjem, eller alle de tårer og smil hun hadde vært der gjennom. Jeg vet bare at jeg ei gang tenkte: Tenk om jeg også kunne gjort så mye godt? Og kort etter måtte jeg smilende riste på hodet med tanken; det var da også noen å sammenligne seg med!

Korsets Seier

Tenk deg at det er en gang i framtiden og du står framfor Guds domsstol. Du klarer ikke kikke opp å se på Gud Fader som sitter ved bordet der framme, det hele er bare for mektig og for skummelt. Du vet at du har ikke akkurat levd som en helgen, og det vet også anklageren din som akkurat nå trer fram. Du ser bort på ham og det lyser ondskapsfullt ut av øynene hans, du ser han ’gotter’ seg der han gnir seg i hendene og peker mot en metertykk mappe, for så å begynne: ”Dette mennesket er langt fra verdig til å komme inn i himmelen. Du ser selv, ærede dommer, at listen over feil og synder er lang. Det er løgn og bedrag, det er unnasluntring og…”. Du trekker pusten dypt og kjenner hjertet synker, det er jo sant.